for 2-3år siden laga naomi,martine og mæ poesi. no når jeg sitter her i spania, med en seng uten sengetrekk og et bord uten blomster, føles de to første linjene av diktet vårt så treffende:
et løv i vinden.
det er vippet av pinnen.
med sanger fra lenemarlins første album har jeg satt meg noe motvillig på nostalgiens tog. tut-tut. for når man flytter til selveste paradis og det bare er en vanlig by der det er umulig å finne sengetrekk og litt pynt for å gjøre det hjemmekoselig blir man litt vippet av pinnen. særlig for en som kan finne uendelig menge lykke i noe så teit som et fint putetrekk. og selv om drømmemannen fredrik lager te og skjærer opp frukt sitter jeg her rastløs å drømmer om IKEA. og om å få en vennine som kan vise meg en butikk der de selger potteplante,en liten duk, telysholder og morgenkåpe. og kanskje vise meg veien til det offentlige bassenget som ska vær her en plass.så æ får sola mæ. men alt e ikke teit. kjøkkenet har en fin plante på bordet å utsikten e veldig fin. men..farsken heller. træng sengetrekk å en vennine.
Innlegg
2 kommentarer:
åh.. det va nesten som å les ei bittelitt trist kapittel i ei bok det der.
Æ e spent på å les neste, finn sara sæ putetrekk å ei venninne???
gla i dæ min søte
bli nesten litt trist æ å, men trur d kjæm nå spennende ved neste side:)
Legg inn en kommentar